Utdrag av brevet Hans Nielsen Hauge skrev på Bredtveit i februar 1821
I et brev datert 24. februar 1821 skriver Hans Nielsen Hauge et interessant brev til sine venner. Dette brevet gir et tilbakeblikk på hans tjeneste og vekkelsens virke år for år, fra hans åndsdåps-opplevelse i april 1796.
«guddommelige ild» og «Guds kraft» som virket over Norges land.
Av Peter Tore Gabrielsen
Hans Nielsen Hauge var en flittig brevskriver og han skrev flere hundre brev. Brevene hans var et viktig bindeledd mellom vennene i haugevekkelsen, og tjente til både oppbyggelse og rettledning i åndelige spørsmål. Vel en måned før Hauge fylte 50 år, og snaue tre år før han døde, skrev han et langt og interessant brev til sine venner. Brevet er datert 24. februar 1821 og skrevet på Bredtveit. Det gir et tilbakeblikk på hans tjeneste og vekkelsens virke år for år, fra hans åndsdåps-opplevelse i april 1796. Hauge skriver gjentatte ganger om den
«guddommelige ild» og «Guds kraft» som virket over Norges land.
Han skriver: «Det er nå 25 år siden Gud om formiddagen den 5. april 1796, uforskyldt av sin store nåde, skjenkte meg et glimt av sin himmelske herlighet. Dette virket en kraftig kjærlighet til Ham og min neste, og et nytt lys i min forstand. Derfor tar jeg pennen fatt for å minne dere med-troende om denne nåde, og å opptegne noen av de guddommelige virkninger på menneskene over største delen av Norge.»
Hauge var på denne tiden ofte syk og til dels sengeliggende. Han var ingen gammel mann, men helsen var blitt brutt ned under det lange fengselsoppholdet flere år tilbake.
Han skriver videre: «Da jeg den 3. april er 50 år, - en alder om den ikke er stor, så synes jeg likevel det er meget at jeg skulle oppleve denne tid. Dette på grunn av mange trengsler, og især de siste 9 år med mye sykdom. Jeg antar at ingen tenker det er underlig om jeg gir disse datoer en særlig oppmerksomhet, fordi erindringen er for meg dyrebar. Det håper jeg også den er for dere, som er blitt delaktige i samme nåde.»
«Om aftenen den 5. april (1796) ble to av mine søstre kalt og opplyst, slik at de så hen til Jesus som sin Frelser. Han frelste dem fra synd og gav dem som meg, kraft til å tjene ham. Denne hellige ild utbredte seg dette år over mange i Tune sogn, - noen i Glemmen, Råde og Rygge sogn, og langs veien da jeg reiste til Kristiania.»
Hauge skriver: «I 1797 utbredte denne guddommelige ild sine stråler i menneskenes hjerter enda sterkere i nevnte sogn. Det var denne ilden som Jesus ønsket var tent på jorden (Lukas kapittel 12), og den bredte seg videre ut til Rakkestad, Berg, Lier, Eiker, Elverum og blant arbeidsklassen i Kristiania.»
Hauge tar for seg vekkelsens tilstand og utbredelse år for år frem til 1821.
Om året 1799 skriver Hauge at ikke alle av de kalte i Tune hadde lagt en god grunnvoll. Atskillige vendte seg til verden igjen, men likevel «brant den guddommelige ild enda sterkere i Numedal, Hallingdal, i Hedmark, Bergen, i Trondhjem stift og især på Leinstrand.»
I år 1800 virket «denne Guds ild med sine guddommelige stråler, i forskjellige retninger. Selv de avsidesliggende sogn ble var en stråle. Mange tusen lengtet etter sannhetens opplysning, slik at vi så frukter av den herlige sæd. Mennesker ble vakt og så sine synder, og ble uroet over sin tilstand. De ble løst til å kjenne sannheten, mens andre ble forbitret.»
Hauge skriver at han føler seg som et uverdig redskap til begynnelsen «av denne Guds gjerning, og at han ikke arbeidet alene i Herrens vingård.
Samtidig påpeker han også at ikke alle hadde lagt en «god grunnvoll» og at «lunkenhet» oppstod.
Hauge skriver: «I 1801 viste det seg adskillige svakheter og en del vaklet i sin tro. Denne tro hadde ikke renset deres hjerter, slik at noen fikk lyst til verden igjen. Derimot bar den guddommelige sæd rikelige frukter andre rundt omkring i landet. Især i Hallingdal, Valdres, Lyster og på Voss, samt i Sunnfjord og mange steder i Trondhjems stift.»
«I 1802 utbredte Guds kall seg til Nordland, Stavanger og Sunnmøre. Skjønt det viste seg at en del ikke hadde lagt en god grunnvoll. Noen falt i fristelser og forfølgelser. Men våre hjerter må bøyes i ydmykhet, og høyt opphøye dette nådes besøk som Gud ved sin Ånd besøkte mange tusener i vårt land.»
Hauge skriver videre om året 1803:
«I 1803 utbredte Lyset seg i enda flere hjerter og viste sin kraft. De som hadde trådt inn gjennom den smale port til livet, gikk frem på denne vei. Heller ikke Danmark ble skjult for dette Lys, og enkelte kom til Norge for å undersøke sannheten om ryktet som gikk. I Sverige fikk flere merke Lysets kraft.»
I 1804 viste Guds kraft seg i de sjeler som trodde Gud av et helt hjerte, og som alvorlig lengtet etter å leve Ham til behag. Men jeg og de med-troende erfarte også at noen blant de som elsker Gud, unndro seg de jordiske sysler for å leve bedagelig. Noen søkte ære i å kunne lære andre, men var selv ikke lært.
For å bidra til at ingen var uvirksomme med sine lemmer, anla vi fabrikker, drev handel og skipsfart mm. Men vi merket at ikke få ble lunken i sin kristendom. De som ikke arbeidet flittig på den mat som varer til evig liv, hadde ikke åndelig lengsel og den himmelske manna ble kjedelig (uinteressant). Det er mulig at de jordiske virksomheter hos en del, kvalte den himmelske sæd.
Den 25. oktober 1804 ble Hans Nielsen Hauge fengslet for 10. gang. De tidligere fengslinger hadde vært av mer eller mindre kortere varighet, men denne gangen ble Hauge arrestert for flere år. Den endelige dommen falt ikke før i 1814. Selv om siste del av soningen ble friere, fikk Hauge sin helse ødelagt og hans vandringstid i Norge var over.
Hauge skriver i brevet: «Jeg ble dette år satt i den langvarige arrest.» Dette påvirket selvsagt hele vekkelsesbevegelsen og han skriver: «I 1805 fikk mange heftig bekymring for sin salighet og mange ble bedrøvet for mitt hårde fengsel. Enkelte fryktet så sterkt forfølgelser at de fornektet sin Gud. Likevel ble Guds ord utbredt til en del.»
Etter at Hauge ble satt i den lange arrest den 25. oktober 1804, skriver han at man «kunne erfare mere lunkenhet».
Han fortsetter: «I 1808 tok denne lunkenhet i gudelige øvelse meget til. Årsaken syntes å komme av at den alminnelige oppbyggelse i Guds ord og gudelige samtaler opphørte. Dette skyltes igjen de strenge forfølgelser som truet dem som talte i forsamlinger.»
Hauge skriver videre: «For det annet tok de som fornektet, mere del med verden i forfengeligheter og prakt. Mange bestrebet seg også etter å samle denne verdens gods. Ære og egennytte er farlige torner som kveler den himmelske spire.»
I 1808 var det dansk-norske monarki dratt inn i stormaktskrigen på Napoleons side. På grunn av handelsblokaden som Napoleon iverksatte i 1807, var forsyningssituasjonen for nødvendighetsartikler i Norge svært begrenset. Saltmangelen var prekær.
Hans Nielsen Hauge fulgte tydeligvis med i samfunnets problemer, selv om han var under arrest. Han tilbød derfor selv å bedre på situasjonen. Han søkte om løslatelse og skriver i sin søknad: «Som patriot og bekjent de fleste steder i Norge, tilbyder jeg meg å anlegge saltkokerier langs sør-kysten.» Den midlertidige norske regjeringskommisjon innvilget Hauge løslatelse og han fullførte sin oppgave. Det ble anlagt saltkokerier langs kysten, både i Lillesand, Stavanger og opp mot Bergen. Men etter en unik samfunnstjeneste i ca. 7-8 måneder, ble Hauge igjen satt i arrest. I denne perioden hadde Hauge ingen «offisielle» oppbyggelser, men traff flere fra venneflokkene.
Tilbake til Hauges brev fra 1821: Hauge skriver at i 1810 var det «enkelte som ble kalt til Guds barns samfunn, og at dette fant mere sted i 1811». I 1812 syntes Guds ild å flamme opp og i 1813 viste det seg at «ilden flammet under asken».
Hauges endelige dom på lillejulaften i 1814, innebar frifinnelse. Men han ble dømt til å betale en bot på 1000 riksdaler til Christiania bys fattigkasse. Hauges frifinnelse førte til større frimodighet blant venneflokkene. Hauge skriver i brevet at i 1815 begynte en fornyet Kraft å vise seg i landet og at denne Guds kraft viste seg enda mere neste år, og at sannheten vant seier mange steder.
Hauge fortsetter: «I 1819 burde et hvert Guds barn glede seg, fordi man så de gamle grener bli opplivet som i sommers tid, og utbrede seg med deilig frukt.» Dette fortsatte året etter og «Den hellige Ild viste seg meget utbredt». «Ikke i så mange, men likevel med mer grundig erkjennelse og med visere ledelse enn fra 1800 til 1803.»
Hauge er nå kommet fram til 1821 som er samme året, som brevet er skrevet. Han avslutter oversikten med disse ord: «Nå synes denne Ild å brenne i Kraft og klarhet, så vi har grunnet håp om at Jesus, vår frelser, høster stor lønn for sin møye. - På en kortfattet måte har vi erindret noen av de mest i øyenfallende Guds Ånds virkninger iblant oss.»
Les også :
(12.06.2017) Ca 1000 brev og dokumenter som i en eller annen form omtaler Hans Nielsen Hauge og haugianere er funnet i arkivene i Kristiansand. Denne unike samlingen oversettes nå fra gotisk skrift til mer lesevennlig skrift.